'La Flor Más Bella/The Most Beautiful Flower' er Netflixs siste tenåringsserie, og på mange måter virker det som din typiske voksenhistorie. Den 10-delte serien følger underdogen Mich når hun legger ut for å erobre videregående skole. Men forestillingen er helt fra begynnelsen tydelig på at den er distinkt. Den er satt i Mexico, fortalt på spansk og rettet mot alle som noen gang har følt seg annerledes.
«Å ha en buet, brunette, meksikansk hovedperson som omfavner populære og folkloristiske tradisjoner og skikker, og som også vet at hun er fantastisk og er stolt over å være alt dette, representere så mange, det er den beste revolusjonen,» viser medskaperen. Michelle Rodríguez sier. 'La Flor Más Bella' er løst basert på livet hennes, da hun vokste opp i Xochimilco, et nabolag i Mexico City kjent for sine kanaler og fargerike lektere.
Ifølge utøvende produsent og Campanario Entertainments medgründer Jaime Davila , Netflix nådde opprinnelig ut med et ønske om å gjøre et YA-show satt i Mexico. Så han tok kontakt med Campanarios VP Diana Mejia-Jones, som raskt nominerte komikeren Rodríguez. «Hun fikk oss bare til å le, som allerede er det viktigste. Og for det andre, alt hun representerte og alt hun sa var så sterkt for oss, sier Dávila til 247CM. Det føltes veldig sterkt for samfunnet vårt - å gi latinoer muligheten til å snakke om visse saker som de kanskje ikke snakker om. Disse problemene spenner fra klassisme til kroppspositivitet, skeive rettigheter og rasisme, og gir et ganske annerledes show enn vi er vant til å se.
For Rodríguez er den forskjellen bare hennes personlige erfaring. «Å dele det jeg har lært underveis har alltid virket som en god idé,» forklarer hun. Og hvis det gjør at noen der ute kobler seg til meg, til historien min, og føler seg representert og motivert til å fortsette, så er det et enda større insentiv for meg til å gjøre det.
Dette er en historie om en ung jente fra Xochimilco - du kan ikke bli mer spesifikk enn det, sier Dávila. «Men jeg tror vi alle har blitt undervurdert, jeg tror vi alle har følt oss misforstått – det er universelt. Og så håper jeg at folk, gjennom denne unge meksikanske jentas spesifisitet, også ser seg selv.' Å be publikum over hele verden om å se seg selv i Michs spesifikke omstendigheter føles som et stort sprang fremover for Latina-representasjon.
Ta for eksempel hvordan 'La Flor Más Bella' fremstiller Mexico. For Rodríguez og Dávila er showets lyse, vakre Mexico ganske enkelt sannheten deres. «Mexico er et fortryllende sted,» sier Rodríguez. «Da jeg begynte å fortelle historien min til forfatteren Fernanda Eguiarte, ble hun fascinert av Xochimilco og historiene jeg kjærlig fortalte henne om stedet som oppdro meg. Umiddelbart bestemte vi oss for at Xochimilco og Mexico skulle være viktige karakterer i denne historien. Å vise et lyst Mexico, hvor du kan være den du er, er en del av invitasjonen til å føle deg stolt over å være den du er.'
«Det Mexico du ser i media av narkotikakriger og vold uten stans, det er bare ikke sant. Mexico som vi filmet i 'La Flor Más Bella' er det Mexico jeg kjenner. Det er levende, det er vakkert, det er mangfoldig, det er komplisert.'
For Dávila var det også en politisk oppfordring. «Å være en meksikansk amerikaner betydde for meg personlig å være mye i Mexico. Og hver gang når jeg kom tilbake, sa folk: 'Wow, hvordan var det? Var det virkelig farlig? Og du tenker: 'Nei, jeg var på besøk hos tanten min. Det er en by, en normal by,'' husker han. «Det Mexico du ser i media av narkotikakriger og vold uten stans, det er bare ikke sant. Mexico som vi filmet i 'La Flor Más Bella' er det Mexico jeg kjenner. Det er levende, det er vakkert, det er mangfoldig, det er komplisert.'
Part of that complication is race, class, and colorism — a difficult subject the show doesn't shy away from. In fact, Mich's primary antagonists are a group of white Mexicans at school. They're the popular kids and the bullies — their light skin granting them all sorts of favors from their peers and their teachers. One of them also happens to be Mich's cousin, Brenda, who antagonizes her prima nonstop. And even as the show sets up Brenda as the villain, it's careful to complicate that. Brenda may wield her power cruelly at school, but she's stuck with a home life that had her grow up too soon. Indeed, she's jealous of Mich's upbringing and her ability to love herself in spite of society's standards.
I Mexico har du ofte, i din egen familie, forskjellige nyanser, du har forskjellige farger, og familien din behandler deg annerledes som et resultat. Jeg så det i min egen familie.'
I Mexico har du ofte, i din egen familie, forskjellige nyanser, du har forskjellige farger, og familien din behandler deg annerledes som et resultat. Jeg så det i min egen familie. Jeg ser det med bestemoren min, Gud velsigne henne,' forteller Dávila. Når det kommer til meksikansk film, telenovelas eller til og med nyhetsankere, har representasjonen historisk sett vært på den lettere siden. Men 'La Flor Más Bella' utfordrer det, og desentrerer den blonde primaren for den mørkere, tyngre Mich.
«Folk blir så ofte dømt av et omslag, og jeg tror bare det er en feil,» sier Dávila. Det er et plot i showet der Mich, en fantastisk sanger og utøver, vil ha hovedrollen i skolemusikalen. De tar en ny film om Alice i Eventyrland, og læreren foretrekker den blonde, slanke tegneserien Alice fra Disney.
Mich lar seg ikke stoppe av dramalærerens rasistiske verdensbilde. Ved hjelp av støttevennene sine hevder hun at hun er Alice fra Xochimilco og holder på med det. Ja, noen ganger blir hun frustrert - spesielt når den hvite kjæresten hennes gjennom et år fortsatt nekter å offentliggjøre forholdet deres eller når hun fremstår som usynlig på skolen, selv for rektor. Men dette er Michs historie, og hun er fast bestemt på å være den sentrale karakteren i livet hennes, uansett hva verden kaster på henne.
«Hun er ikke et offer, og hun er heller ikke en karakter som er der utelukkende for komisk lindring. Å ha en slik karakter er helbredende, inspirerende og kraftig for alle oss som aldri har følt oss representert på skjermen før. Å erkjenne at vi er fantastiske er noe vi ikke blir undervist på skolen og noen ganger ikke hjemme heller, forklarer Rodríguez. «Derfor er det så viktig at denne Mich viser alle hvor fantastisk hun er, slik at alle de som ser seg reflektert i henne vet at det ikke er noe å være ukomfortabel over. Dette er kroppen din; lev livet ditt!'
Som ungdomsskoleelev finner Mich ut hvem hun er. Men enten hun sliter med hvordan andre oppfatter kroppen hennes, hennes egen seksualitet eller rasepolitikken i Mexico, gjenstår selvkjærligheten. Det er egentlig der showet finner sin kraft. «Folk burde føle seg bedre med seg selv og bare elske seg selv. For det er hemmeligheten. . . og det er vanskelig, ikke sant? Det er veldig vanskelig. Det er virkelig utfordrende i en verden hvor du får så mange meldinger fra media, fra din egen familie,' attesterer Dávila.
Helt siden jeg var liten har jeg drømt om å bli artist, og jeg tenkte at jeg ikke kunne være i TV-, musikk- og teaterbransjen, fordi jeg sjelden så kvinner som meg, sier Rodríguez, og forklarer hvordan samfunnets forventninger påvirket hennes oppvekst. ''Den vakreste blomsten' er serien som jeg gjerne skulle sett som barn og ungdom; selv nå lar jeg fortsatt budskapet denne historien formidler synke inn. Jeg håper publikum kobler seg til historien og med Mich, som vet hvordan man feirer forskjeller og som tror at feil kan være superkrefter.'
Mich's self-love really does feel different from a coming-of-age heroine, and that's before adding in how the show normalizes Mexico or how it asks viewers to engage in complex conversations around race, class, and sexuality in Latin American society. It questions who is worthy of love and why. Taken all together, these elements set up a new type of representation. One that, as Rodríguez says, has the potential to be the best type of revolution.
